Jeg regner meg som heldig, for jeg hadde alltid troen. Jeg vokste opp i et kristent hjem, og fikk tydelig høre at det kun var Gud og Jesus som gjaldt. Jeg gikk på søndagskolen og trivdes der med gode venner. Hver kveld som barn ble “Navnet Jesus blekner aldri” sunget for meg før jeg lukket øynene. Tanken om at Gud fantes og Jesus reddet oss var logisk for meg. I menigheten fikk vi bibel tildelt fra vi var 8 år. Den ble mer tegnet i enn lest i, men jeg snakket en del til Gud og hadde opplevd bønnesvar flere ganger.   

  

Da jeg var 12 sto jeg på stranden å så min bror og mine søstre døpe seg. Jeg sto med mine venner. Jeg husker hun ene sa hun ikke fikk lov av foreldrene, for de mente hun var for ung til å ta et valg. Mens jeg sto der kjente jeg en brennende følelse om at jeg måtte døpe meg. Jeg hadde jo ikke vært gjennom undervisningen vi var ment å ha før man bestemmer seg for å la seg døpe. Følelsen ble bare sterkere, og jeg kunne ikke stå imot. Det var sommer, så jeg hadde alltid badedrakt under klærne, for å være beredt. Jeg ventet til alle var døpt, tok av meg til jeg sto i badedrakten og gikk ut og sa jeg ville bli døpt. Det gjorde Han.  

  

På skolen hadde jeg gode venner, men ingen var kristne. Enten så var det andre Guder det gikk i, men også mange som var inn for mye alternativt. Troen var med, men jeg kjente at jeg ble dratt i mange retninger. Jeg hadde ikke så nær relasjon til mine kristne venner lenger, og kjente egentlig ikke noe tilhørighet i menigheten. Selv følte jeg meg delt, som to personer. Den ene som for andre framsto “perfekt”, mens den ekte klarte å skape mye uro hjemme og hadde mye sinne og hat. Jeg kjente på skam når jeg satt på møte, jeg følte meg gjennomskuet og ikke verdig til å sitte fremfor Gud.  

 

Da jeg var 16 år valgte jeg å flytte til kristen internatskole noen timer fra hjemme. Jeg så frem til å komme en ny plass. Jeg var på en bibelgruppe for bare jenter som hørte til skolen. En leder la merke til meg, for jeg hadde ingen bibel. Den hadde rotet vekk, og hadde ikke fått behov for en ny. Senere kom hun til meg, og ga meg en bibel. Jeg begynte å lese igjen, også fordi vi hadde kristendom som fag på skolen. Kunnskapen hadde jeg inne, så fikk 6 i karakter. De rundt meg så meg som “superkristen”. Selv følte jeg meg falsk, for jeg klarte ikke å ta det ut i praksis ellers. Kjentes som et skuespill alt sammen, hvor man så veldig “hellig” ut, men bak lå det ting som var uoppgjort.  

  

Jeg savnet venner hjemme, og ønsket å gå anleggsgartnerlinja. Hadde ordnet skoleplass i hjembyen, skaffet jobb og alt gikk etter planen min. Så solgte foreldrene mine huset, og planene gikk i grus. Sto uten skoleplassen. Ringte en annen skole om å få startet der.  Heldigvis hadde de plass til meg og jeg fikk bo på internat til skolen. Måtte bare slutte i jobben og dra. Vi var en liten gjeng som bodde sammen og kom tett. Ettersom jeg ikke hadde bil eller lappen enda og det var ganske liten plass uten noe særlig buss, mistet jeg det kristne felleskapet jeg hadde blitt vant til å ha. Blendet mer inn med de jeg bodde med, jo mer tiden gikk. Jeg nevnte jeg trodde på Gud, men hadde ikke noe etterfølgelse. Søkte mer bekreftelse av mennesker enn av Gud.  

  

Etter endt år, hadde jeg ordnet meg lærlingplass. Fikk tak på en leilighet, og flyttet ut alene. Flere av de fra skolen bodde ikke langt unna. Likevel kjente jeg en lengsel for å finne et kristent felleskap også. Jeg ble tipset om en menighet, og fant meg fort til rette der. Ble bedt med på en bibelgruppe noen derfra hadde startet opp. Var fint å se hvordan de alle tok Gud meg seg i hverdagen. Jeg ønsket å bli slik. 

   

Ene kvelden på bibelgruppen husker jeg vi hadde besøk av en dame som skulle snakke for oss. På slutten av samlingen ønsket hun å be for alle. Gud ga hun visdomsord når hun ba for meg. Jeg fikk beskjed om å gi slipp på alt jeg holdt på, og tilgi. Jeg husker hun sa “Å ikke tilgi er som å drikke gift selv, å forvente at den andre skal dø”. Jeg visste fra før at jeg måtte ta et oppgjør, jeg tilga samme kveld. Senere kjente jeg Gud la sterkt på hjertet mitt om å ringe å fortelle at jeg tilga og også be om tilgivelse for det jeg hadde gjort. Det var hardt for stoltheten min. Gud ga seg ikke, og jeg ga etter til slutt.  

  

Først etter jeg hadde gjort opp alt, kjente jeg på en stor fred og lettelse. Jeg hadde ikke lenger dette sinnet eller hatet. Kjærligheten kom mer naturlig frem uten å føle at jeg spilte skuespill. Gud ga meg stor lengsel etter å kjenne Han mer. Jeg begynte å lese bibelen hver dag før jobb. Snakket om tro til de rundt meg både på jobb og med venner. Jeg merket straks når jeg gikk selvsikker frem og var stolt av hva jeg trodde, vekket det nysgjerrighet hos flere av de som ikke trodde. De begynte å stille meg spørsmål, og vi fikk flere gode samtaler om tro. Jeg har skjønt at vi må ikke holde igjen, og være stille, men dele det beste vi har med alle. For det ENESTE vi kan ta med til himmelen er HVERANDRE.