Kapitel - 8
Åndskamp
djevelen og demoner
Hvorfor sier Efeserne 6:12 «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapens åndelige hærskarer i himmelrommet.»? Vi kristne er jo satt fri, det er jo av nåde alt sammen... Hva har da vi som Kristne med åndelig kamp å gjøre?
Så lenge vi fortsatt lever her på denne jorden, i den jordiske kroppen Gud har gitt oss, må vi selv forsvare oss mot djevelens listige angrep. Jesus sa i Johannes 10:10 «Tyven (djevelen) kommer ikke for annet enn for å stjele og drepe og ødelegge.» I Åpenbaringen 12 og i Jesaja 14, er det beskrevet en krig i himmelen og det beskrives hvordan djevelen ble kastet ut av himmelen, da han prøvde å gjøre seg lik Gud. De to første menneskene, Adam og Eva fikk smertelig erfare djevelens listige angrep, da han sa at de ville bli lik Gud, dersom de spiste av frukten på treet til kunnskap om godt og ondt. At de hørte på djevelen, som var forkledd som en slange førte menneskene ut i en konstant åndelig kamp og fraskillelse i fra Gud.
Som kristne står vi imot djevelens mørke krefter, det er i hvert fall mørkets krefter vi er frelst og reddet i fra. Problemet er bare at vi kristne ikke alltid er klar over at vi er i en åndskamp, der djevelen ønsker oss vekk fra forståelsen av Gud, hvem vi er som kristne – I Kristus, og hva vi har i vente etter dette jordiske livet. Meningen med livet er jo å leve sammen med den sanne Kjærlighet som er Gud. Det livet fortsetter i himmelen, sammen med Gud, når vår jordiske kropp dør. Sjelen vår lever evig. Dette vet djevelen og han er misunnelig, fordi han selv ble kaste ut av det himmelske, der hvor Gud er. Derfor vil han også ødelegge for deg og meg.
Mange kristne kan bekrefte at åndskampene blir sterkere og sterkere, jo tydeligere man er på sin tro på Jesus. Det har sin «naturlige» forklaring; I en krig skyter ingen krigere på døde hester, de er jo allerede døde, men de skyter på de levende hestene som springer. Kristne som leser Bibelen, ber og deler evangeliet med andre, kan sammenlignes med de levende hestene.
De falne englene og demonene som Bibelen omtaler, vil gjøre alt for å stoppe aktive kristne. Kampene kan gjøre seg gjeldene mellommenneskelig, men den egentlige kampen står i himmelrommet. Det er derfor Efeserne 6:12 sier «For vår kamp er ikke mot kjøtt og blod, men mot maktene, mot myndighetene, mot verdensherskerne i denne tidsalders mørke, mot ondskapens åndelige hærskarer i himmelrommet.» videre i vers 13 og 17 sies det: «Ta derfor Guds fulle rustning på, så dere kan være i stand til å stå imot på den onde dag og bli stående etter å ha vunnet seier i alle ting. Ta frelsens hjelm og Åndens sverd, som er Guds Ord.»
Selv er jeg oppvokst i et nokså beskyttet hjem, der det ikke har vært de store åndelige kampene, ihvertfall opplevde ikke jeg de kampene selv. I voksen alder og i arbeid i menighet trodde jeg heller ikke at jeg opplevde disse kampene, men uten å vite hva åndskamp egentlig var, har jeg funnet ut at dette er noe alle vi troende er i – en konstant åndskamp.
Overraskelsen vår var stor da vi plutselig begynte å skjønne hva den åndelige kampen var og hvordan deler av den utartet seg. Selv om det meste av denne kampen er «sløvende midler» djevelen bruker for å få oss bort fra Guds ord, bønn og troen på hvem Gud er, blir kampene tydeligere og hardere jo nærmere Gud en er.
Etter en stund, som nye innflyttere til Frankrike, kom det en kristen bønnedame på besøk til oss. Det første hun sa da hun kom inn døren i vårt hjem var; «Ikke si et ord! Jeg kjenner dere ikke og før dere sier noe som helst, vil jeg dele hva jeg opplever Gud har utvalgt dere til å gjøre her i Frankrike.» Hun tok opp fire tett skrevne A4 sider, hvor hun hadde gjort notater i flere år, og hun begynte å lese. Hun sa blant annet at Gud hadde vist henne i sin ånd en familie i fra nord komme flyttende til Frankrike. Uten å kjenne oss eller vite noe mer om oss enn at vi var i fra Norge og at vi var kommet som misjonærer, beskrev hun i detaljer hva Gud hadde kalt oss til. Disse beskrivelsene hun gav hadde jeg selv, bare noen uker i forveien skrevet ned i detaljer, da jeg opplevde Gud talte til meg og beskrev oppdraget Han hadde ledet oss inn i. Dette er en av måtene det profetiske opererer på, hvor Gud gir drømmer og tiltale, for så å bekrefte det fra andre helt utenforstående mennesker. På den måten kan vi våge å gå fremover i tro på det Gud leder oss i, men dette var et sidespor til hva jeg ønsket å fortelle her.
Vi opplevde denne damen som sendt fra Gud og vi opplevde at det hun sa var en viktig bekreftelse på at vi var på rett vei.
Hun hadde nå satt seg selv i en utsatt åndelig posisjon, som hun dagen etter smertelig fikk erfare. Hjemme i sitt eget hjem var hun og datteren den dagen. Datteren satt ved kjøkkenbordet og gjorde lekser, mens hun var på sitt soverom. Datteren trengte hjelp av moren og ropte derfor på henne, men hun svarte ikke. Da hun gikk inn på hennes soverom, fant hun moren forslått, liggende i en blodpøl på gulvet. Hennes to framtenner var borte, en var revet ut med roten og den andre knekt rett av. Datteren ringte ambulansen som tok henne til sykehus, hvor hun fikk nødvendig hjelp. Men hva hadde skjedd? Huset var lytt og rommene de oppholdt seg i var vegg i vegg, så datteren skulle ha hørt at noen skadet moren hennes i naborommet. I tillegg var den eneste veien inn til morens soverom igjennom kjøkkenet, hvor datteren satt og gjorde lekser, men ingen hadde passert henne.
Det viste seg at hennes mann som var medlem i en okkult sekt, hadde samlet sine venner og de hadde sitt ritual i dette hjemmet samme dag som hun besøke oss. Selv om hennes mann var på jobb da dette skjedde, var det demoner der som skadet henne. Vi møtte denne damen en uke etterpå, hvor hun bekreftet for oss denne historien og hennes to framtenner var fortsatt borte, så hun lespet når hun snakket.
I begynnelsen da vi startet å oppleve slike åndelige virkeligheter trodde vi nesten ikke hva vi så eller opplevde. Men vi fant fort ut at å be Gud om Jesu blods beskyttelse og englevakt omkring oss hver dag, var en nødvendighet.
Den usynlige verden er like virkelig som den synlige verden.
Kolosserbrevet 1:16 «For i Ham ble alle ting skapt, de som er i himlene, og de som er på jorden, både synlige og usynlige, enten det er troner eller herredømmer, myndigheter eller makter. Alle ting ble skapt ved Ham og for Ham.»
Hebreerbrevet 11:3 «Ved tro forstår vi at verden ble formet ved Guds Ord; at de ting som sees, ikke ble til av de synlige ting.»
Siden dette tilhører den virkelige verden, er vi nødt til å forstå hvordan leve i den og holde oss nær Gud. Kristenlivet er som å svømme motstrøms i en elv, slutter en å svømme en kort tid, fører strømmen oss raskt nedover elven og det kreves mye krefter for å kjempe seg opp igjen. Heldigvis har vi Gud å rope til om hjelp, men dersom en ikke forstår den åndelige dimensjonen og løgnen en blir servert, er det ikke sikkert at en forstår at en må be Gud om hjelp og redning.
Samværet med Gud i bønn er derfor viktig dagen lang. Apostelen Paulus skjønte dette og det er ikke uten grunn han sier i 1.Korinterbrev 14:18-19 «Jeg takker min Gud, jeg taler mer i tunger enn dere alle. Men i menigheten vil jeg heller tale fem ord med min forstand, så jeg også kan lære andre, enn 10 000 ord i tunger.» Jeg har mange ganger sagt «Paulus, jeg gir deg konkurranse». Paulus lever ikke lengre her på jorden og vi kan ikke be til han, men hva han peker på i forhold til tungetale opplever jeg virker. Ja, jeg er fylt med Den Hellige Ånd og jeg taler i andre tunger. Dette verktøyet bruker jeg aktivt i bønn. Om jeg er på metroen i Paris, kan jeg sitte å be i tunger inni meg. Når jeg kjører bil alene ber jeg ofte høyt i tunger, eller når jeg går en tur, eller sitter ned, så ber jeg ofte i tunger. I de periodene jeg bruker dette mest aktivt, ser jeg også Guds kraft bli stadfestet oftere. Vi er et levende tempel for Den Hellige Ånd, vi lever i en åndelig verden og vi må våge å forholde oss til dette.